mandag 6. juli 2020

Pote på bryggjå

Ein dag eg rusla over bryggja her i byen, såg eg denne store plomsterpotta. Stor var forundringa då eg såg kva ho inneheld: Ein liten potåker der på bryggja midt i sentrum av landets nest største by. Tenk det, pote på bryggjå, eller som den lokale befolkninga ville sagt: Poteter på bryggen.

Dette er så avgjort den mest sentrale potåker eg har sett. Potna ligg fortsatt i den vesle jordflekken, men storleiken på potekålet tilseier at det kan verta ein god haust.
Då eg såg meg rundt fekk eg auga på fire andre slike blomsterpotter. Alle inneheld forskjellege grønsaker eller andre vekstar.

Kanskje dette er eit steg i retning ei grønare framtid, - noko som har vorte svært så populært å vera oppteken av i desse tider. Kor mykje det nyttar er ei anna sak.

Hadde eg vore ein poteplante så hadde eg så avgjort vald med meg ein annan stad å veksa. Midt i byen med eksos og bråk kan ikkje vera ein særleg passande stad å veksa opp verken for plantar eller folk. Eg merkar det godt sjølv. Hadde det ikkje vore for min kjære O. så hadde eg aldri slått meg til i sentrum i ein stor by som denne. Men kva gjer ein ikkje for kjærleiken?

Uansett kva som skjer med meg så er eg eit uhelbredeleg landsmenneske. Om eg så skulle bu hundre år i byen kan ingen ting forandra på det. Strilamålet har eg heldigvis fått behalda, sjølv om det er 45 år sidan eg flytta frå heimstaden. Det same med nynorsken. Viktige ting som vitnar om identitet og røter. Og slik håpar eg at det held fram resten av mitt jordeliv. Det hjelper å vera bevisst på det.

Så kan ein alltids håpa på at "potna på bryggjå" slår djupare røter enn det eg har gjort, og at dei gjev god haust til glede for dei som bur i byen.
 Den som lever får sjå.